Kule kidsa koder

158

En solrik og fargesterk torsdag ettermiddag var jeg invitert til Kodeklubben Valdres i Sør-Aurdal. En klubb som lærer barn og unge om programmering. Kodeklubben Valdres er en del av nettverket Lær kidsa koding (kidsakoder.no), som etter 4 år teller 160 kodeklubber på landsbasis.

Valdres-varianten er et fjøs, fylt med kids fra 6-16 år. Klubben i fjøset drives av en håndfull ildsjeler: Sonja Bordewich, hennes mann Kristian Strøm og Anders Garthus som sammen med en gjeng foreldre deler på transport, vaffelsteking, kaffekoking og en dæsj nysgjerrighet, tipper jeg.

Jeg svingte inn på Nord Garthus gård som ligger «kloss inntil E16», slik Sonja Bordewich beskrev. Her ble jeg møtt av katten Lukas fra Oslo, hunden Birk fra Andøya og en imøtekommende dame, svigermor og lokal Sigrid Grimsrud.

– De er inne i Fjøset, sier Sigrid og følger meg inn i en gammel låve. Fjøs omgjort til legoland- hub, men ikke lego slik vi kjenner det. Her bygges lego om til roboter som kodes for å utføre ulike oppgaver.

 

Barna i full gang med forberedelsene til First Lego League (hjernekraft.org), en årlig kunnskaps- og teknologikonkurranse for klubber i hele Skandinavia. Eventet har som mål å inspirere barn og unge i alderen 6-16 år til å bli morgendagens ingeniører, forskere og problemløsere. Det lages problemstilling og markedsføring, og løsningen skal presenteres for et dommerpanel.

Lars, Haakon, Ola og Knut, en guttegjeng i senior gruppa (10-16), er tidlig ute og gir meg en ivrig innføring i hva de ulike installasjonene skal gjøre. Årets FLL-oppdrag er:

«Utforsk hvordan det er å leve og reise gjennom verdensrommet».

På «Space»-bordet er det bygget satelitter, vognbane, kran og jeg vet ikke hva. Og alt er av lego!

Når jeg spør om hva de tenker om voksenlivet, forteller Haakon at han skal bli proff fotballspiller, eller dyrepoliti. Robotforsker eller astronaut er ikke aktuelt. De andre guttene nikker bekreftende og er enig i at Haakon nok er bedre i fotball. Boys will be boys, tenker jeg og humret.

Jeg snakker litt med Kristian, mannen til Sonja. Han forteller om støtten de har vært så heldige å motta fra Sparebankstiftelsen Hallingdal. Blant annet har de fått 15 laptoper, 6 stasjonære PC´er, en god del skjermer og mange kabler som er til god hjelp.

– Da er ikke barna nødt til å ta med dette utstyret selv, utstyr som jo ikke alle nødvendigvis har. Vi har også fått en multiprinter og scanner, sier Kristian.

Et beløp på 75.000,- er tildelt kodeklubben fra Sparebankstiftelsen Øystre Slidre, men det kreves noe egenkapital for å få utbetalt disse pengene.

– Vi er derfor avhengig av lokale sponsorer og bidragsytere, og har opprettet en side på spleis.no for å få inn egenkapitalen, forteller han.  

– Hva ønsker dere å bruke pengene til, spør jeg.

– Droneverksted, 3D-printer, film- og videoutstyr som jo også er relatert til det å bruke teknologi, sier Kristian. Mye av utstyret skal bestilles fra daisy.no.

Lars legger til fra sidelinja at de ønsker seg flere ting, for eksempel til VR. – Hvis vi blir sånn passe søkkrike så kan vi få sånn VR rom, smiler han.

Kurs fra Tekna

Tekna har sponset årets deltagelse i First Lego League og gitt kodeklubben programmet WeDo 2.0. I dag har de sendt Eirik Ditlefsen Gaarde, en skjeggete, karismatisk og pedagogisk anlagt kis fra Vitenskapsenteret i Gjøvik. Han skal holde kurs i fjøset for seniorene og juniorene om programmering i WeDo 2.0 og Legoroboten.  

Juniorene er først ute og braser inn fjøsdøra klokka fem.

Hovedoppgaven til juniorene i årets FLL er «Hvordan skal jeg klare meg på Månen?» Ungene har kartlagt hva de må ha med seg til Månen der det jo ikke finnes noen ting fra før. Blant helt klart nødvendige saker er: ATV-scooter, kino, romdrakt, kakao, hjelm, Coop, penger, pålegg, traktor, fjøs, badebasseng og selvsagt trampolinepark(!) Tannlege derimot er unødvendig.

Kurset er i gang. Barna bygger konstruksjonen ved hjelp av en bruksanvisning. Nora ser nøye på arket, og finner frem delene som trengs.

– Nå skal dere kode robotene til å kjøre rett frem i to sekunder, sier Eirik.

Emil og Kristian, som nettopp er blitt kjent med hverandre, er tydelig konsentrerte om oppgaven. – Det er bra når vi ikke har så mye tid til å finne ut av ting, sier Emil.

– Så du jobber best under press du da, spør jeg. Emil nikker og Kristian er enig.

Til slutt er det en debrief og ungene blir spurt om hva de syntes var gøyest med kurset.

– Det var å leke og jobbe sammen, forteller Hanna. – Også å bygge robot og programmere, sier Torkel. Men det verste var å ødelegge den igjen.

Det som var kjipt, mente en, var at de ikke kunne få bilen de hadde laget til å snakke.

– Vi kan sikkert få bilen til å prate en annen gang, sier Eirik.

Etter hvert får jeg tak i Sonja. Hun sjonglerer mellom jobb som prosjektleder innenfor innovasjon og kompetanse i fylkeskommunen, foreldremøter og kodeklubben.

 

– Med hjelp fra Sparebankstiftelsen Hallingdal har vi kunnet drive denne klubben der barna lærer om programmering. Vi har samlinger hver tirsdag og torsdag etter skoletid, og barna lærer gjennom lek og kreativitet. Vi er omringet av duppedingser i hverdagen: biler, PC, nettbrett og spill. Men hvordan disse tingene er bygget opp er det jo ingen som lærer barna våre, sier Sonja.

– Vi har et kompetansegap. Foreløpig tilbys ikke programmering verken i barneskolen eller ungdomsskolen her i Valdres. Men nå kommer det muligheter gjennom den teknologiske skolesekken for skolene som vil inn på dette. Regjeringen har satt av over 400 mill. kroner til å øke teknologisk forståelse hos barn og lærere. Skal ungene ha en sjanse i arbeidslivet, med den type jobber vi får i fremtiden, så må noen lære dem hva programmering er. Forstå IT-systemer og kunne ha bestillerkompetanse for å kunne få tak i systemene og verktøyene som trengs til den jobben en skal gjøre. Kodeklubben gir ungene muligheten til dette uten å sende dem på dyre kurs. Kompetanse trenger ikke å koste så mye, det er jo bare tull. Ungene lærer lett, det er ikke så komplisert, ler hun. Vi finner mye gratis stoff og oppgaver på nettsider som blant annet kidsakoder.org og code.org.

– De ringte meg fra en annen kommune og lurte på om jeg kunne hjelpe dem å bygge opp en enhet i Vestre Slidre, innunder Kodeklubben Valdres. Det er kjempeflott, da blir det flere barn i Valdres som får mulighet, samtidig som vi kan bygge nettverk og utveksle erfaringer på tvers.

Bulder og brak, seniorene er på vei inn i Fjøset.  Stemningen er som forventet med omlag 13 gutter i alderen 10-16 år med mye energi, fart og lek. Når gutta har funnet plassen sin og Eirik starter kurset, sitter alle som tente lys. Wow!, tenker jeg.

Eirik forteller om ulike kodeprogram: E- blocks, EV3 og algebra. Det svimler nesten litt for en med tidligere matte- og formelskrekk. Til tross for at klokka har rundet halv åtte en torsdagskveld etter endt skoledag, er det fascinerende å se hvor engasjerte, våkne og fulle av spørsmål guttene er. Etter noe minus og pluss og noen x`er som får roboten til å gå bakover, rekker en gutt med sixpence opp hånda og sier: – Nå har jeg innsett at matte faktisk er gøy!

– Er det på forskjellig språk, eller bare norsk?, spør en annen. – Så fett, det er jo nesten det samme som microbit!, kommenteres det fra langsiden.

– Er det vanskelig syns du, spør jeg en av guttene på hjørnet. Han trekker på skuldrene. – Nææ, forstår du bruksanvisningen er det ganske lett.

Man skulle tro at dette var superkids med spesielle egenskaper, men dette er helt vanlige guttunger, der de fleste nok drømmer om en proff fotballkarriere. Eller å bli dyrepoliti.

Jeg får en vaffel til av Sigrid og takker etter hvert for meg. – Kult at du kom, sier gutten med sixpence. Kule kode-kids, tenker jeg og går mot bilen over det mørklagte gårdstunet. Katten Lukas, fra Oslo, har tatt kvelden. Han vil tydeligvis ikke være med tilbake til storbyen.

Tekst og foto

Heidi Neerbye/Kreator